HISTORIKK2017-05-09T22:01:43+00:00

HISTORIKK

kvalitet i generasjoner

EMILSEN OG SØNNER (NT V 4)

Arvid Emilsen (f. 14.juli 1918) var gårdbruker og fisker på Lauvøya i Vikna. Faren, Marcellius Emilsen, var fisker fra Lofoten og hadde slått seg til på Lauvøya, der han var blitt gift med Julie, som også hadde aner fra Nord-Norge, fra Lurøy på Helgeland.

Lauvøya var tidligere ei omflødd øy, men likevel et livskraftig lokalsamfunn med skole, postkontor, butikk, fiskemottak og bakeri. Emilsen-familien drev gården med melkekyr og hadde i tillegg noen husdyr som sikret kjøtt, ull og egg til eget behov. Arvid Emilsen drev fiske både med egen sjark og som mannskap i storsildfiske og vinterfiske etter torsk. Når han var ute på fiske, var det Julie som hadde ansvaret in fjøset, der det kunne være fem-syv kyr som skulle melkes og stelles.

I 1964 hadde Arvid Emilsen og de to sønnene Trond og Jan Tore investert i en større båt. Det var «Lønningdal» på 65 fot som ble kjøpt brukt på Hitra. Med den drev de sildefiske og drivgarnfiske etter laks ute på havet. Men drivgarnfisket ble totalforbudt, og sildefisket kraftig regulert. Tiden var inne til å tenke ut alternative løsninger.

Grøntvedt-karene på Hitra hadde kommet i gang med oppdrett av regnbueørret i 1969 og med laks året etter, der de hadde oppnådd eventyrlige resultater. Det var fire karer som dro ens ærend til Hitra for å se og høre nærmere om dette. Det var Jacob Paulsen fra Kolvereid, Alf og Einar Dolmen fra Naustbukta, og Arvid Emilsen.

historikk

Arvid Emilsen og de to sønnene Trond og Jan Tore

Dermed var interessen for fiskeoppdrett tent for alvor. Høsten 1974 viste en konsesjonsoversikt fra Fiskeridirektoratet at Emilsen og sønner hadde fått tillatelse med konsesjonsnummer NT v4. De første settefiskene kom i sjøen neste vår – rett nok i et heller beskjedent omfang med 5.000 stk. Det ble laget ringer av kreosotimpregnert treverk av den karakteristiske åttekantede typen. Sjøhuset de hadde fikk tjene som landbase, og merdene ble lagt ut like i nærheten, slik det var vanlig på dette utviklingsstadiet av norsk fiskeoppdrettsnæring. De disponerte egen kai med kran, og bygde opp et eget fòrkjøkken. En viktig del av fòret var frosset lodde i blokker som ble levert direkte på Lauvøya, blant annet av snurperen «Trønderbas» som tilhørte Ulsund-rederiet i Vikna.

I 1976 ble det også innredet et slakteri på brygga på Lauvøya. Kravene fra det offentlige var ikke så strenge ennå, slik at de tilnærmet brukte de samme metodene som når de brakte på land villfanget fisk.

Fiskebåten ble til slutt kondemnert, og Emilsenkarene besluttet å satse på fiskeoppdrett. Det fikk briste eller bære. Det ble satset på stor egeninnsats med nøkternhet i investeringer og så lite gjeld som mulig. I 1980 ble det stiftet et aksjeselskap der Arvid Emilsen og de to sønnene Trond og Jan Tore eide 1/3 hver.

Emilsen og sønner stod oppreist gjennom de problemene som rystet norsk fiskeoppdrettsnæring med fiskehelse, prispress og dumpinganklager. Det medførte at selskapet kunne overta ytterligere en konsesjon i Vikna, og to matfiskkonsesjoner i Leka. Med to konsesjoner som er gitt av staten mot en godtgjørelse, innebærer det at selskapet som heter Emilsen Fisk i 2010 disponerer seks konsesjoner for oppdrett av matfisk, i tillegg til eierandeler i Lund Fiskeoppdrett og Åsen settefisk.

Etter at Arvid Emilsen gikk bort i 2002, eies Emilsen Fisk av de to brødrene Trond og Jan Tore Emilsen med 40% hver, mens resten eies av tre søstre av hovedaksjonærene. Trond Emilsen har ansvaret for driften ute på sjøanleggene, mens Jan Tore leder virksomheten på slakteriet på Lauvøya.

(Tekst: Hans U. Hammer)